Andreas Haugland Ausland har sendt oss dette leserinnlegget etter at forslaget om å bruke CRPD som norsk lov ble nedstemt i stortinget i går:
En tragisk dag for det norske demokratiet
Tirsdag 9. mars 2021 går inn i historien som en tragisk dag for Norge. Det er dagen da flertallet i det norske paramentet valgte å stemme ned FNs menneskerettighetskonvensjon for personer med nedsatt funksjonsevne for tredje gang. Høyre, FrP, Venstre og KrF stemte mot SVs forslag om å gjøre konvensjonen til norsk lov. Bare i Erna Solbergs regjeringstid er denne konvensjonen nedstemt hele tre ganger. FN er sjokkerte over Norge og har i en årrekke kritisert den norske stat og kommuner for maktmisbruk, statelig diskriminering og bruk av tvang. Det er sterke ord fra FN og verdenssamfunnet. Dette gjør at demokratiet og ytringsfriheten svekkes for en gruppe i befolkningen. På Dagsnytt 18 på NRK fikk hele Norge høre hva Høyre og Michael Tetzschner betegnet FN-konvensjonen med. Sitat: Dette er ikke de ekte menneskerettighetene, sitat slutt. Regjeringen anser altså ikke Norges største minoritets menneskerettighetskonvensjon som ekte menneskerettigheter, noe som også kom tydelig frem under Stortingsdebatten.
Jeg har selv en funksjonsnedsettelse og jeg har selv opplevd statlig diskriminering, utenforskap, maktmisbruk og tvang fra den statelige Norge. En historie som hele Norge fikk et lite innblikk i, 8. august 2020 da jeg fortalte min historie i VG og Agderposten. Risør, Agder og hele funkisbevegelsen var sjokkerte over det som kom frem. Hadde FN-konvensjonen vært en del av norsk lov, så hadde sannsynligvis jeg aldri blitt utsatt for det grusomme jeg har vært utsatt for. Og om jeg likevel skulle vært så uheldig å oppleve det, så hadde jeg uansett hatt retten og loven på min side. Det har vi ikke med dagens lovverk.
Man kan jo spør seg selv om mitt tilfelle et enkelttilfelle, for da kan man jo bare løse de få tilfellene av denne praksisen? Da må jeg dessverre skuffe dere. Det at personer med nedsatt funksjonsevne opplever menneskerettighetsbrudd i møte med den norske stat og stor del av den norske befolkning er normalen i Norge, ikke unntaket. Tenk at dette er sannheten om Norge i 2021.
Men det kom en positiv ting ut av denne triste dagen. Vi fikk virkelig se en bevegelse som har mobilisert som aldri før. Vi har aldri vært større og sterkere enn nå. Over 6700 nordmenn skrev under på oppropet for CRPD som norsk lov, vi hadde en landsaksjon der vi fikk samlet SV, Arbeiderpartiet, MDG og Partiet Sentrum til debatt, digitalt fakkeltog, flere interesseorganisasjoner som mobiliserte og hadde diverse digitale arrangementer og mye mer. Denne dagen viste virkelig at tida da CRPD er en del av norsk lov og vår frigjøring nærmer seg. Vi gir aldri opp og en gang skal vi få den rettferdighet vi fortjener og anerkjennelse for det vi har blitt utsatt for av den norske stat i hundrevis av år. Jeg ser på dette som starten på en ny æra, som vi sammen kjemper for. Jeg har tro på at neste generasjon aldri skal behøve å gå med lua i handa, de skal få være rakere i ryggen og stoltere i møte med verden enn det vi har vært. Den troa er større nå, enn tidligere.
Her er SV sitt forslag som dessverre ble nedstemt av flertallet på Stortinget.
En av forutsetningene for at Norge skal oppfylle menneskerettighetenes krav om å sikre likestilling for mennesker med funksjonsnedsettelser, er at målgruppen har samme rettsposisjon som andre og likestilles på alle områder. Organisasjoner for og av mennesker med nedsatt funksjonsevne har ved gjentatte henvendelser til Stortinget pekt på urimeligheten av at Norge ikke har inkorporert FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne i menneskerettsloven. Dette kan i seg selv tolkes som diskriminering av mennesker med nedsatt funksjonsevne. Det vil derfor være viktig at Norge, i likhet med andre nordiske land, gir mennesker med nedsatt funksjonsevne samme rettsbeskyttelse som andre.
Konvensjonens rettslige stilling
Norge har ratifisert FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD). Den er likevel ikke inkorporert i menneskerettsloven, slik flere andre menneskerettighetskonvensjoner er. Dette er med på å gjøre likestillingskampen for mennesker med nedsatt funksjonsevne vanskeligere. Norge har heller ikke ratifisert tilleggsprotokollen til konvensjonen, noe som fører til at enkeltpersoner ikke kan klage til FN ved mulige brudd på retten til likestilling på grunn av nedsatt funksjonsevne. En slik klage vil etter en ratifisering kunne settes frem etter at alle rettsinstanser i Norge er prøvd. Ved ikke å inkorporere konvensjonen i menneskerettsloven, eller ratifisere tilleggsprotokollen, signaliserer regjeringen at funksjonshemmedes likestilling ikke tas like alvorlig som diskriminering av andre grupper i samfunnet. En slik unnlatelse tar heller ikke i betraktning at det kan være særlige grunner til at nettopp funksjonshemmede trenger en slik individuell klageordning både i Norge og i andre land. Det er 95 land som har ratifisert tilleggsprotokollen, 28 land har undertegnet den, og 75 land, deriblant Norge, har verken ratifisert eller undertegnet tilleggsprotokollen. Sverige, Finland og Danmark alle har ratifisert tilleggsprotokollen.
Norge har forpliktet seg på FNs 17 bærekraftsmål. Et av hovedprinsippene i bærekraftsmålene er at ingen skal utelates (Leaving no one behind). De mest sårbare menneskene må derfor prioriteres. Eksempler på ekskluderte grupper er mennesker med nedsatt funksjonsevne, flyktninger, etniske og religiøse minoriteter, jenter og urfolk. Bærekraftsmålene må legges til grunn for politikkutforming også for mennesker med nedsatt funksjonsevne. For å oppnå samme rettsstilling og med nødvendige klageordninger som andre grupper har, er det nødvendig at Norge inkorporerer CRPD i menneskerettsloven og ratifiserer tilleggsprotokollen.
Av Andreas Haugland Ausland, menneskerettighetsaktivist
