Dette leserinnlegget er skrevet av Vidar Iversen og handler om menneskerettigheter og kveldens kamp mellom Tyskland og Ungarn i fotball-EM.
Citius – Altius – Fortius – Communis
Da jeg startet i første klasse i 1965 var hverdagen og skolen skjermet for verdens elendighet. Undervisninga var nokså traus og autoritær. Vi lærte bibelhistorie og hørte på skoleradioen som sendte oppbyggende programmer. Vi kjente ikke til noe annet system og grunnlaget for protest var ikke til stede. Vi var lydige, stort sett, møtte på skolen, seks dager i uka de første årene, gjorde lekser og stilte ikke så mange spørsmål om rett og galt i verden.
Jeg var 10 år i 1968 og for ung til å forstå at det fantes en annerledes og brutal verden der ute. Det sagnomsuste året kom til å dreie seg om alt annet enn opprør, i hvertfall til å begynne med.
Med økt velstand og økt kjøpekraft kom det makeløse fjernsynsapparatet i hus hos flere og flere på slutten av 60-tallet
Men det var likevel en kostbar affære. Etter å ha vært i tenkeboksen en god stund tok min far endelig beslutningen. Ut bar det med det store radioskapet og inn kom et Phillips-apparat i brunt tre.
Sommerens store begivenhet for sportsinteresserte var sommer-OL i Mexico City. Med TV-en i hus var alt klappet og klart.
Hjemme i stua satt vi klistret til skjermen og fulgte den ene spennende øvelsen etter den andre. På en av de store prestisjeøvelsene tok den amerikanske sprinteren Tommie Smith gull på 200 meter og satte ny verdensrekord og landsmannen John Carlos kom på tredjeplass. Begge svarte idrettsmenn. Under premieutdelingen ble vi vitne til en politisk markering som skapte rabalder. Bildene fra premieutdelinga har for ettertida blitt ikoniske.
På seierspallen stod to svarte sprintere, uten sko, men med svarte sokker for å demonstrere svart fattigdom (som jeg da trodde var noe som hørte fortida til), svarte hansker og knyttede never i «Black Power»-hilsen, mens nasjonalsangen ble avspilt. Alle tre medaljevinnerne bar emblemer for Olympic Project for Human Rights (OPHR), også sølvvinneren, australske Peter Norman, som ville uttrykke sympati med Smith og Carlos’ idealer.
Reaksjonene lot ikke vente på seg. Publikum buet og rasistiske kommentarer haglet. Den internasjonale olympiske komitéen IOCs president Avery Brundage mente at sprinterne Smith og Carlos hadde brutt «Den olympiske ånd» ved å blande sport og politikk. Han ville utviste dem fra lekene og den olympiske landsbyen. Den amerikanske olympiske komité protesterte, men måtte gi etter da Brundage truet med å suspendere hele det amerikanske OL-laget.
«Den olympiske ånd» betød visstnok ikke så mye for Brundage, da han som president for USAs olympiske komité, ikke hadde noen innvendinger mot at utøverne gjorde nazihilsen til Føreren under sommer-OL i Berlin i 1936. Dét ble ansett som en høflig gest overfor vertslandets statsleder.
Ved hjemkomsten mottok de tre idrettsutøverne trusler på livet. Karrierene fikk en brå slutt og de fikk økonomiske og sosiale problemer. Time Magazine latterliggjorde utøvernes politiske markering og lagde et ordspill over det olympiske mottoet «Raskere, høyere, sterkere»; – slik at det lød: «Sintere, slemmere, styggere»
De levende bildene fra denne opptredenen på idrettsarenaen i Mexico City gjorde inntrykk, selv på en 10-åring. Med TV-ens inntreden ble mye av idyllen brutt. Vi fikk servert mye av verdens elendighet rett inn i stua og det var ikke fritt for at vi ble påvirket av hendelsene der ute.
Det brutale drapet på Martin Luther King jr., som talte for borgerrettigheter og likestilling, og Ku-Klux-Klans innbitte motstand mot Civil Rigths Act og trakassering av svarte i Sørstatene sjokkerte. Glansbildet av Amerika slo store sprekker. Og opprøret og protestene som fant sted på lærestedene i Paris og i Prahas gater samme året ga gjenklang også her hjemme.
I disse dager er Fotball-EM godt i gang. Alle spillerne bærer båndet «Respect» på sine drakter. Dette for å vise sin støtte til UEFAs kampanje for sosialt ansvar og kamp mot rasisme.
Vi er dessuten inne i Pride-måneden og flere markeringer til støtte for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner har blitt avholdt. Også av enkeltspillere på fotballbanen.
Tysklands kaptein, keeperen Manuel Neuer, stilte med et regnbue-farget kapteinsbind under kampene mot Portugal og Frankrike. Det falt ikke i god jord hos ledelsen i UEFA og organisasjonen vurderte å straffe Neuer med bot. Men, etter press har granskingen blitt stanset.
15.juni stemte det ungarske parlamentet for en ny lovgivning som forbyr all undervisning og offentlig publisitet om seksuelle minoriteter, eller LHBT, for elever under 18 år.
I forkant av onsdagens kamp, hvor Tyskland tok imot Ungarn, planla byrådsmedlemmer i München å markere sin motstand mot den nye lovgivningen i Ungarn ved å lyse opp Allianz Arena i regnbuens farger. – München støtter mangfold, toleranse og ekte likestilling i sport og i samfunnet, het det i en felles uttalelse fra bystyret i München.
Etter press fra den ungarske regjeringen satte UEFA foten ned for markeringen dagen i forveien. Dette har ført til at flere tyske byer vil lyse opp sine fotball-arenaer i regnbuefarger i protest mot UEFAs avgjørelse og i solidaritet med LHBT-bevegelsen.
Under oppkjøringen til fotball- turneringa startet UEFA en kampanje som inviterte alle medlemmer av fotballsamfunnet, – fans, spillere og nasjonale foreninger, til å signere et opprop om mer likeverd i fotballen på www.equalgame.com og å delta i kampen mot diskriminering.
Regnbuens farger er forenlig med UEFAs verdier. Det er derfor trist at UEFA viser et så tvetydig syn på toleranse, mangfold og ekte likestilling i fotballen og i samfunnet. Organisasjonen sier én ting, men gjør noe annet.
Om en snau måned tennes den olympiske ild på nytt, i Tokyo. Da er det nok mange som benker seg ned foran TV-skjermen og heier på både norske og utenlandske atleter.
– For å bli raskere, å kunne nå høyere og å bli sterkere er vi nødt til å stå sammen, sa IOC-president Thomas Bach på kongressen i mars.
IOC vil dermed fremme et vedtak på kongressen i juli i Tokyo, i forkant av lekene, om å endre Det olympiske mottoet til «Citius – altius – fortius – communis». På norsk vil det lyde: «Raskere, høyere, sterkere, sammen». Solidaritet og samhold innlemmet i det olympiske mottoet vil kunne bidra til å bekjempe rasisme og homohat. Men vi skal ikke utelukke politiske markeringer på idrettsarenaene denne gangen heller, verken fra utøvere eller organisasjoner. Og vi husker godt myndighetenes brutale reaksjoner mot demonstrasjoner og regnbueflagg under Sotsji-OL i 2014.
Vi får håpe at «fair play» og respekt for menneskerettighetene vil sette sitt preg på Tokyo-lekene. Om så ikke skulle skje er det ikke bare å slå av TV-en og lukke øynene. Da har vi gitt tapt for uretten.
Vidar Iversen, lærer på Stinta skole, Arendal
